Om kvifor vatn alltid er sterkare enn stein

Den potensielt korte og tragiske historia om ein art som kom, såg, erobra og tapte (fordi den valde steinen framfor vatnet)

 

Tekst og foto: Dag Jørund Lønning

 

I «Første Losebok. Naturanto» møter de La Det Skje, den store balansekunstnaren.

Eg hadde han med meg ned til havet i dag. Me stod der saman og betrakta det me aldri blir leie av. Det som alltid har trekt, og alltid vil trekkja. Oss to så vel som millionar av andre: Duren. Bruset. Av og til brølet. Bølgjene som slår. Det frodande. Stilla etterpå. Det evige.

Natur er endring, kom me til der me stod. Og endring er prøving og feiling. Artar kjem og forsvinn. Den art som brukar sine kreative krefter på destruksjon – av sine eigne, så vel som av dei naturmiljø den er avhengig av – varer ikkje lenge i det store biletet. Dei artar som varer er dei som utviklar byggjande og skapande roller i det store samspelet. Dei som tilpassar seg. Dei som blir del av det som er meint å vara ved.

La Det Skje har også skrive ei bok ein gong. Det er ei bitte lita bok, men den er full av gullkorn. Den har inspirert mange generasjonar. Han tok den opp og byrja å lesa:

«Ingenting er mjukare, meir fleksibelt og endrande enn vatn. Og likevel finst det knappast noko som over tid kan stå i mot denne krafta. For vatnet vil bryta ned sjølv den aller største stein. Der den ligg der midt i vegen, stiv og ubøyeleg».

Der og då kjende eg på ei glede. For gjennom mitt virke som forskar på og formidlar av nyskaping og regenerativ utvikling, møter eg stadig fleire som er i ferd med å fanga opp essensen i La Det Skje sine ord: Me må bli som vatnet.

Men vel attende i stova byrja eg å lesa nyheiter. Og vart minna om at me er så alt for få. Den spede optimismen forsvann som dogg for sola: Endå ein krig. Endå ein flyktningstraum. Endå ein ny motorveg. Nye oljefelt som opnast i klimakrisetider. Eksponentielt veksande energibehov. Endå meir me berre ha.

Tårer pressa på. Eg græt for det liv som skal koma. Det liv som vil måtta betala ein ufatteleg høg pris dersom mennesket held fram med si insistering på å vera eit evolusjonært feilslag. På å halda naturen sine livgjevande prosessar på avstand. På å demma oppover med stein.

Eg græt for alle dei som då vil bli frårøva ei meiningsfull framtid. Dei som då vil få erfara flodbølga når demninga brest.

Brølet. Det frodande. Stilla etterpå. Havet som slår vidare som om ingenting hadde skjedd.

Det evige. (framhald under bildet)

….

Eg les denne, på mange vis dystre, teksten opp for La Det Skje i ettertid. Han nikkar. Skamtida leier til Katastrofetida. Men, minner han meg om, Katastrofetida blir avløyst av Grøntida. Og med den ei ny solrenning for menneskja.

Ikkje utan mykje daude og enorm liding, repliserer eg. Dessutan er ein overgang til Grøntida heilt avhengig av at maktpolitikarar faktisk tek til vitet. At dei innser at naturen ikkje er til for oss. Men at me kan vera til for den. At me, som andre artar, må underordna oss heilskapen og finna vår rolle.

Kor mykje er det nett no som tyder på at dei er i ferd med å utvikla slik innsikt? held eg retorisk fram.

Lite, samtykkjer La Det Skje. Og tek opp att den vesle boka si: «Havet er konge over alle elvane fordi det ligg lågare», les han. Den som skal styra må vera audmjuk. Han eller ho må vera tenar. Ikkje herre. Akkurat dette trekket kan ikkje seiast å prega den dominerande politikaren i dag.

Men, held mannen millionar kjende og kjenner som Vegvisaren fram, sjølv om Skamtida indikerer katastrofe, er ikkje eit slikt utkome uunngåeleg. Det er i prinsippet ingenting uunngåeleg ved vår art. Det er nettopp dette som gjer oss til det evolusjonære eksperiment me er. Så lenge det finst eitt menneske som aktivt nyttar fridomen sin til å velja annleis, vil vona vera i live. For dette eine mennesket syner at me framleis har potensiale til å byggja like mykje opp i morgon som me riv ned i dag.

….

Nok ein gong kjenner eg på takksemd til La Det Skje. Å samarbeida med han og dei andre lystige flogvita i miljøet rundt Småkårshuset, er beste medisin mot det nihilistiske svartsyn som breier seg med pandemisk fart i Skamtida; tidsalderen då det store fleirtalet av menneskja mista trua på framtida og bestemte seg for å dyrka dekadansen i staden.

Dette samarbeidet driv meg vidare i leitinga etter dei gode døma. Etter dei menneske – endå få, men dei blir fleire – som søkjer seg ut av rundkøyringa. Og med det tek ein annan av dei store austlege tenkjarane på ordet. Han som bad oss om å bli den endring me ønskjer å sjå i verda.

Losebøkene er deira forteljingar. Bøkene viser at det finst ein mogleg veg frå Skamtid til Grøntid. Ein veg me alle kan ta. Men det er ein krevjande veg. I ordets rette forstand. Den krev noko av oss. Kvar og ein av oss. Me må både finna og byggja den. Ingen vil gjera det for oss.

Kvifor Skamtida «lukkast» og blei så dominerande? Fordi den gjorde ordet «krevjande» til noko negativt. Med det vart våre nyskapande krefter effektivt parkerte. Som ved eit trylleslag. Me skulle bli «forbrukarar» i staden. Produkt- og teknologielskarar. Forkjemparar for etablerte sanningar. Konsumentar av det definerte, kategoriserte og ferdiglaga. Steinar.

Kampen for Grøntida, tida når mennesket må skapa verdiar og meining utan å øydeleggja natur, er kampen for ny spenning i mennesketilværet. Det er ein frigjeringskamp: Frigjering av våre førestillingsevner og kreative krefter. Utleving av vårt djupe ønskje om å vera meir enn berre for-brukarar, dei som brukar opp. Om å bli reelle deltakarar i staden. Med ansvar og påverknadsrett.

Losebøkene, den første er ute og to fleire er under arbeid, fortel om korleis denne kampen spelar seg ut i eit ganske så «vanleg» vestlandsk lokalsamfunn. Kva betyr det i ein slik samanheng å velja vatnet framfor steinen?

Eg trur alle vil kjenna seg att. I personar, situasjonar og ressursgrunnlag. Og difor handlar bøkene om deg og. Om korleis nettopp du kan ta del i kampen.