Kulturell motorikk. Om å finna Vegen heim

Foto: Shutterstock

Av Prof. Dag Jørund Lønning

Verken politikarar, eit kvasigrønt skifte eller «ny teknologi» kjem til å redda oss frå Katastrofetida. Men kroppen kan. Den kan syna Vegen. Til der me er meint å vera.

«Kulturell motorikk» handlar om korleis kroppen smeltar saman med og blir forma av natur- og kulturlandskapet som omgir den. Omgrepet kom til meg for veldig mange år sidan. Eg sat på ein trestokk på vårt første småbruk. Det var ein stille og stjerneklår kveld tidleg på våren. Eg sat der i mørknå og kjende på ei veksande ro. På at «ting fall på plass». På at verda var tilbake der ho skulle vera. Kjende meg slett ikkje aleine. Tvert om, faktisk. Omverda var boblande full av liv. Full av det eg var trygg på.

Eg var nett attkomen etter ein strevsam dag i Oslo. Biltur, fly, tog, møte, foredrag, men først og fremst veldig mykje folk. Og lydar. Og køyretøy. Overalt.

Framandt. Litt skremmande. Litt utrygt. På eit vis var eg på vakt heile tida. Smånervøs. Kroppen kjendest spent opp. I ein slags alarmtilstand. Som om den førebudde seg på noko uventa. Ja kanskje til og med farleg?

Attende på trestokken oppførte den seg heilt annleis. Der eg sat aleine i bekmørket var dei stramme felestrengkjenslene heilt borte. Eg var der eg skulle vera. Det var ikkje lenger noko brot mellom miljøet utanfor kroppen og dei forventningar denne hadde til det å kjenna seg «heime». Det var dette landskapet den kjende og var del av. Det var her den hadde streva dag ut og dag inn i lang tid for å omdanna det som i utgangspunktet hadde vore halvrotne rønner og bakkar overgrodde med brakje og osperenningar til bustadhus, løe, åker- og beiteland.

Den kartesianske avstandsforbanninga

«Dette høyrest merkeleg ut», innvender kanskje du, «for kan kroppen ha forventningar? Eg har i alle fall aldri høyrt at den har kultur!»

Om du har slike innvendingar, er du heilt på line med generasjonar av dominerande vestlege tankeretningar. Med si kopling mellom tanke og eksistens, klarte Descartes å overtyda ettertida om at det eksisterer eit fritt levande og fritt tenkande «eg» langt der «inne» ein stad. Verna av det skalet kroppen utgjer. Dette «eg’et» utgjer det menneskelege ved oss, og gjer oss unike som art.

Med dei tre orda «Cogito, ergo sum» gav Descartes ein slags vitskapleg legitimitet til ideen om at mennesket er overordna andre artar.

Slik sleppte han laus ei forbanning. Ei erobrarforbanning som gjer at me framleis i dag masseøydelegg medartar sine leveområde utan i det heile tatt å reflektera over retten vår til å gjera det. Ei forbanning som har bunde store delar av menneskeverda i avstanden (til oss sjølve så vel som til naturen rundt oss) sitt jarngrep. Den som har fått oss til å redusera, konkretisera, kategorisera, dela opp, pulverisera og ekspertifisera heilt til samanheng og heilskap berre eksisterer i draumar, i science fiction og i nyproduserte virtuelle røyndomar.

Foto: Shutterstock

Det reduksjonistiske landbruket blei Pandoras øskje for bygdene

Gjennom fleire tiår har eg sjølv følgd effektane av å innføra reduksjonisme som styringsmodell i den næringstilpassing som ein gong var berebjelken i bygdene, landbruket. Bonden – den buande – var mangesyslaren. Ho utvikla sine kunnskapar og evner i tett samspel med landskapet rundt henne, men då gardsdrift blei redusert til «yrke» i snever forstand, blei den handlingsborne og kroppsleggjorde kunnskapen om langsiktig tilpassing til naturressursane kasta på dungen. Dyktigheit skulle no målast i kilo, liter og kroner, ikkje i yrkesbyrgskap, varigheit, glede, trivsel og naturkunnskap.

Det var Pandoras øskje som blei opna. For kvart år vart tusenvis for små. Dei blei rett og slett utraderte. Ei livsform som hadde vist seg stabil og berekraftig (i ordets rette forstand) i hundrevis av år, kollapsa på veldig kort tid. Det same gjorde landbruket som bygdenæring, distriktsutviklar og kunnskaps- og kulturberar.

Og i dag? Både kapitalismen og industrilandbruket veks på naturen si grav. 96% av den samla pattedyrbiomassen på planeten er menneske og våre husdyr. Konsekvensane er klimakollaps, katastrofale naturmangfaldstap, nedbrenning av skog i enorm skala, ureining av elvar, vatn og hav, samt akselererande tap av matjord.

Foto: Shutterstock

Mennesket sin «framgang» har blitt anna liv sin tilbakegang. Artar døyr ut i rekordfart rundt oss. Gjennom dei siste tiåra har me teke sjumilssteg mot implosjonen. Mot den dystopiske Katastrofetida.

Ikkje berre har me mista kontakten med oss sjølve, me har og mista kontakten med resten av livet rundt oss. Ingen vesen kan eksistera over tid utan på eit eller anna vis å medverka positivt til økosystema rundt seg. Blir arten som hevdar å vera den mest intelligente av dei alle også den første som utryddar seg sjølv?

Akademia delte kroppen opp i småbitar

Også i fagverda blei dualismen omfamna og praktisert til det fulle. Mennesket blei delt opp i bitar som vart behandla kvar for seg.

Antropologien tok eit slags eigarforhold til omgrepet «kultur» og gjorde det både kognitivt og overordna andre aspekt ved menneskelivet. I den grad kroppen var del av definisjonane, var dette som ein meir eller mindre passiv «utøvar». Som fotsoldat. Kommandosentralen låg annan stad. I den eksterne kulturen, eller eventuelt i det kulturiserte og til ein viss grad viljande eg’et.

Kroppen vart i staden dei medisinske vitskapane sitt domene. Dei delte den broderleg mellom seg, og «motorikk» vaks fram som eiga underdisiplin. No var det eg’et som glimra med sitt fråvære. Følgjande definisjon frå Store Medisinske Leksikon kan stå som døme:

«Motorikk er kroppens og musklenes viljestyrte bevegelser og bevegelsesevne, som kontrolleres av hjernen og styres gjennom egne nerver».

Ikkje ein einaste av dei eigenskapane som gjer oss menneske annleis enn andre pattedyr – eigenskapar som valet og evna vår til å byggja kultur – er med. Definisjonen kunne slik sett like godt vore nytta om ein katt.

Oppsummert står det oppdelte mennesket att som eit rimeleg impotent og lite forankra/jorda vesen. Som kultur utan kropp og kropp utan kultur.

Antropologifaget favoriserte gjenskaping, ikkje endring

Til tider har eg sjølv kjent på at min antropologiske bakgrunn nærast har fungert som ei slags stengsle for mine freistnader på å nærma meg mennesket sine skaparkrefter og det nyskapande som fenomen.

For ikkje berre blir kroppen halden utanfor. Det ligg endå eit par implisitte og kopla premissar til grunn for faget. At kultur er «bra» er den eine. At kultur er meir eller mindre (mest meir) «delt» er den andre.

På toppen av det heile kjem så ei normativ befaling: Kultur skal ikkje kritiserast. Berre skildrast og forståast.

Foto: Shutterstock

Rett nok er dette tema som har ført til mykje fagdebatt opp gjennom åra, men til sjuande og sist handlar slike spørsmål om langt meir enn fag og grenser. Dei handlar om korleis me ser på oss sjølve og om kven me vil vera som art. Endå meir prekært handlar dei om korleis me svarar på dei enorme endringsbehova me står overfor.

For er «dei gode menneska» dei lydige? Dei mange som går trufast rundt og rundt i dei same rundkøyringane, fordi andre menneske med innverknad og makt hevdar at «Det er slik me alltid har gjort det. Dette er kulturen vår. Noko anna er heilt urealistisk».

Ei favorisering av gjenskaping og gjenskaparar (og etablerte maktforhold) ligg innebygd i kultur som fenomen. Kulturutvikling finn sin dynamikk i menneskelege behov for inkludering i ei gruppe. Gjennom å ta i bruk og/eller uttrykkja støtte til sentrale gruppeidentitetsmarkørar, uttrykkjer einskildindividet at det høyrer til. «Kultur» sementerer difor både det/dei innanfor og det/dei utanfor (dei som ikkje får lov til/evnar/ønskjer å omfamna markørane).

Ja, mennesket er eit kulturelt vesen. Lag på lag av eigenkonstruerte tolkingar og meiningar ligg mellom oss og omverda. Men kultur treng slett ikkje vera «bra». I ei tid der dei eigenskapte krisene tårnar opp rundt oss på alle kantar, er «kultur» den aller største utfordringa endringsaktøren står overfor. Fordi krisene blir forsterka ved at sentrale element (t.d. definisjonane av meining og verdi) i den forbruksdominerte s(k)amtidskulturen heile tida blir gjenskapte. Slik at forbruksfesten berre kan halda fram.

Skamtida; lever me for å forbruka eller forbrukar me for å leva?

Dualisme er i det heile ein veldig effektiv maktstrategi. Det stadig meir sektoriserte samfunnet har pasifisert oss og gjort oss vane med at «andre» (marknad, politikarar, «ekspertar») løyser det eller gjer det for oss. Forbrukarsamfunnet har auka avstanden ytterlegare. I den grad me alle deler ei evne, me her i det rike vesten, så må vel det vera evna til å forbruka?

Me møtest gjennom forbruk. Me fortel historiene om oss sjølve gjennom våre suksessar på marknaden. Me blir kva me har og/eller evnar å skaffa oss. Forbruk er sjølve kulturen vår.

Sara Tustra, ein av dei sentrale aktørane i Første Losebok. Naturanto, ville ha minna oss på at verdsetjing kjem før verdi. Det er me sjølve som har gjort forbruket til livsramme, og dermed overført «verdi» frå det å vera til det å eiga. Paradoksa står i kø når arten mennesket skal skildrast, ville ho nok ha lagt til, og forklart oss følgjande: Med innføringa av reduksjonismen som styringsmodell, reduserte me oss sjølve til ein primitiv og banal brøkdel av det me eigentleg kan vera. I staden for den som søkjer utover etter ny meining, vart mennesket ein sirkelgåar. Ein som lever livet sitt i dei evige rundkøyringane.

Grøntida; tidsalderen når det igjen blir spennande å vera menneske

Foto: Forfattaren

Den endå fullt moglege redninga ligg i eit fundamentalt retningsskifte. Naturraseringane ta slutt. Og det brennfort. Men det er ikkje nok. Altfor mykje er øydelagt allereie. Mykje av dette må byggjast opp att. Mennesket må bli ein naturbyggjande art. Våre enorme førestellingsevner og kreative krefter nå omdirigerast til dette føremålet. Denne endringa må skje nedanfrå og involvera alle.

Losebøkene handlar om slike livsnødvendige endringar. Dei søkjer å skildra korleis eit naturnært framtidssamfunn kan sjå ut. Det livlege kystmiljøet lesaren møter i Første Losebok. Naturanto kan minna mykje om eit lite øysamfunn av i dag. Fleire av karakterane er nok attkjennelege for mange. Men noko fundamentalt er endra likevel. I Grøntida må ein skaffa seg utkome, byggja gode samfunn og finna meining utan å øydeleggja natur. Naturøyding er rett og slett ikkje lov lenger.

Eg kan røpa at dette blir ei både uhyre lærerik og svært motiverande oppgåve for dei fargerike innbyggjarane i lokalsamfunnet Øyriket.

For meg som forfattar har det elles vore spennande å presentera denne premissen på boklanseringar og i foredrag. Korleis ville samtida ha reagert om eit forbod mot naturøydelegging blei innført? Vel, dei etablerte økonomiske maktstrukturane ville openbert ha blitt rista i grunnvollane, fundamenterte som dei er på utsuging av naturressursar. Men folk flest? Ei tilbakemelding som har gått igjen er denne: «Eg vil til Grøntida. For då blir det jo spennande å vera menneske!»

Mennesket er mellomverande

Foto: Forfattaren

Svaret seier mykje om dei avstandar som eksisterer i dag mellom dei me er og dei me eigentleg vil vera. Rein gjenskaping, altså å gjera det andre gjer, gå der andre går, eller kjøpa det andre kjøper, aktiverer ikkje våre kreative krefter. Ordet kreativitet kjem frå det latinske creare, som tyder å skapa. Kreativitet er nyskaparkrefter.

Grøntida kan berre oppstå ved at fleire og fleire menneske tek dei kreative kreftene aktivt i bruk att. I den tidsalderen eg i boka kallar «Skamtida»[1], lever ein stor del av befolkninga, direkte eller indirekte, av naturutbytting og reint forbruk. I Grøntida må desse finna anna å halda på med. Overgangen frå naturøyding til naturbygging (eller minimum nøytralitet) utfordrar absolutt alle menneske.

Spennande? Så definitivt. Uoverkomeleg? Nei, for me møter ikkje verktøyslause til denne enorme oppgåva. Sjølv om me oppførte oss slik i Skamtida, blei ikkje mennesket utvikla i ei lukka boble isolert frå anna liv.

Eg’et er i røynda forankra i kroppen og kroppen er forankra i landskap av meining og liv. Vidare inneheld den millionar på millionar av mikroorganismar, organismar eg er heilt avhengig av for ei lang rekke metabolske basisoppgåver. Kroppen sitt «heime» er difor alltid midt i naturen. Det er der den kjem frå, det er der den finn meining, og det er der den også ender. I ein evig krinslaup av det som er, var og blir.

Me er, som den buddhistiske munken Thich Nhat Hahn skriv, interbeing. Ordet kan oversetjast til norsk med mellomveren; ein veren, ein eksistens, i relasjonar, korrelasjonar og nettverk. Kulturelle og naturgjevne.

Som åndelege og biologiske vesen er me med og konstituerer det enorme mangfald, den eksplosive kompleksitet og den evige endring som utgjer natur. Fleire hundre tusen år som naturdeltakarar har gjeve oss eit breispektra sanse- og kjensleapparat som er spesialtilpassa til føremålet. Og sjølv om den dominerande skamtidsdualismen gjorde fleire av sansane våre overflødige (kor mange treng ein eigentleg for å vera ein flink forbrukar?), ligg dei der latente.

Auka medvit kjem gjennom å sansa sansane. Urgamle meditasjonspraksisar har dette som mål. Fysisk er kroppen i ro, men er likevel på Vegen som rekk overalt. Potensielt frå det djupaste indre til ytterkantane av det uendelege.

Å kommunisera på tvers av artsgrenser

Sjølv føretrekk eg ei litt meir «aktiv» tilnærming.

Første Losebok presenterer lesaren for naturanto, eit felles kommunikasjonssystem alle vesen i naturen, og dermed også mennesket, har potensiale til å læra seg. Å kommunisera på naturanto er å kommunisera på tvers av både tid, rom og artsgrenser. Det handlar om djup innsikt i andre artar sine behov, og dermed også i trongen for å tilpassa menneskeleg framferd og åtferd til desse behova.

Artikkelforfattar Dag Jørund Lønning

Naturanto mobiliserer heile sanseapparatet vårt. Ikkje minst førestellingsevna. Den som kan ta oss bortanfor definerte ord, faste reglar, fakta og såkalla objektive sanningar. Til dit livet fornyar seg sjølv.

Den aktivt sansande, mellomverande, kroppen, er heilt sentral både i den aktivitet eg har kalla nyskaping og i utøvinga av naturanto. I røynda er dei to aktivitetane overlappande. Båe er oppskriftslause. Båe er nærleikssøkjande og difor antidualistiske i vesen. Båe utgjer ei leikande og utforskande tilnærmingar til livet, omgivnadene og framtida. Båe er aktive søk mot det store og opne som eksisterer bortanfor.

Den kulturiserte kroppen har svara nyskaparen søkjer

Kva skaper då nyskaparen? Han skaper seg sjølv, og med det mennesket, på nytt. Han avslører at kultur alltid er konstruert, og difor alltid kan rekonstruerast som noko anna. Han minner oss om vår aller største gåve, valet. Han viser krafta som ligg i dei kreative evnene våre. Nyskaparen syner oss at retningsendring er fullt ut mogleg, og viser med det at alle dei som framleis hevdar at rundkøyringslivet er det einaste «realistiske» er løgnarar.

Og kvar leitar nyskaparen sjølv etter avgjerande støtte når den nye retninga skal peikast ut? I den mellomverande kroppen.

Når eg no sit og søkjer gjennom mange år med notatar frå samtalar med nyskaparar, er det ei rekke emne som går att. Eit av dei er nærleik. Nyskaparane søkjer seg heile tida nærare. Tettare på. Djupare ned i. Dei ønskjer å vera del av noko ekte, sant, opphaveleg, større. Sanning er ikkje noko eksternt, det er nært, noko ein sjølv er del av. Det nye kjem aldri frå det å halda avstand. Heller ikkje frå «nøytralitet» eller «objektivitet».

«Handverk» går att som døme i notatane mine. Kroppen «fell til ro» når den får gjera det den kan. Ekte handverk handlar ikkje primært om produktet. Det handlar om å vera midt i. Om skaparglede. Om trivsel. Om å gjera det ein brenn for.

Slik «Asgeir» uttrykkjer det her:

“Eg senkar skuldrane heilt når eg sit slik ved vindauget og spikkar. Tankane flyt fritt. Ofte søkjer dei seg inn i skogen der på andre sida av jordet. Eg treng ikkje konsentrera meg om sjølve spikkeoppgåva. Kroppen veit godt kva den skal gjera”.

Engasjement, pasjon og nærleik er vegen til det nye, og nærleik både kjennest og uttrykkjest gjennom den mellomverande kroppen. Også når ein skal freista å setja ord på denne skapande nærleiken, den som eksisterer bortanfor orda og språket, er det primært kroppen ein tek i bruk som referansepunkt.

Nyskaparspråket er fullt av kroppstilvisingar. Det er i røynda daglegspråket vårt og, om me tenkjer etter. Når me vekselvis skal uttrykkja noko spesielt, noko banebrytande, noko særleg viktig, noko genuint «sant» eller «ekte», så er det ikkje formelle kategoriar, definisjonar og etablerte sanningar me tyr til. I staden viser me til kroppen.

Eksempla på kjensleladde og kroppsleggjorde ordbilde er mange: «Eg kjende det på meg». «Det kjendest rett». «Magekjensla fortalde meg at ..».  «Eg kjende at noko falt på plass». «Eg kjende meg heil». «Der og då visste eg berre at dette var rett for meg».

«Eg» er tydeleg til stades her, men det er ikkje eit kartesiansk distansert, isolert og nøytralt eg. Dette eg’et er kroppsforankra, holistisk, mellomverande og engasjert.

Den skapande brannen

Eit anna tema som går att i feltnotatane mine er freistnadane på å setja ord på den sterke indre motivasjonen. For det er ikkje eksterne parameter og målsetjingar som driv nyskaparen oppover dei mange og tunge motbakkane. Det «sanne», «rette» og «ekte» veks fram gjennom det mellomverande, gjennom det stemte tilhøvet mellom nyskaparen og det naturlege og kulturelle landskapet han er del av.

Det brennande fører det nye inn i verda, seier Vera Klitt, ein annan av aktørane i Første Losebok. Derav omgrepet eldsjel. Eldsjela er den stemte, motiverte og inspirerte. Den brennande er den som yter meir, ofrar meir, strekkjer seg lengre.

Heller ikkje kvalitetsmetafysikar Trobert Tilsig vil sitja stille i båten når slike tema kjem opp. Kvalitet er for Trobert det elden er for Vera. Eit grunnstoff i tilværet vårt. Eit grunnstoff med potensiale til å gjera oss heile. Alle veit kva kvalitet er, men ingen evnar å definera det, hevdar han. Fordi fenomenet sprenger ein kvar definisjon. Kvalitet er ikkje skapt, den skaper.

Gaia; evigheitsmaskinen

I dei siste bøkene mine har eg nytta Gaia-omgrepet for å søkja å nærma meg dette usynlege men likevel så sterkt følte «limet» i tilværet. Det distanserte og objektiverande blikket fokuserer på det materielle. På det som kan teljast, vegast og reknast. Natur blir då alle sin kamp mot alle om eit avgrensa ressursgrunnlag. Gaia løftar derimot alle desse nærast uendeleg mange enkeltaktørane inn i ein overordna samanheng. Ja, dei held på med sitt og syter for sine, men kvar og ein er dei likevel del av noko uhyre mykje større. Noko gjennomgripande og grenselaust verdfullt.

Gaia er det evig fornyande, den einaste evigheitsmaskin me kjenner til. Delane går opp i heilskapen, men heilskapen er mykje større enn summen av delane (dette berømte uttrykket skal etter seiande stamma frå Aristoteles).

«Nærare naturen» er den grunnleggjande motivasjonen for regenerative nyskaparar. Målet gjeld for ein sjølv, men også for menneskja som art. Det er ein motivasjon og draum det vestlege mennesket har bore på i fleire hundre år. Heilt sidan me valde dualisme og sanningsdyrking som samfunnsmodell, og dermed la ut på reisa bort frå heilskap og samanheng. Og dermed bort frå Gaia.

I det postmoderne forbrukarsamfunnet har livet i seg sjølv blitt ei «reise». Ein evig heimanfråeksistens. Fleire og fleire blir slitne. Livsstilssjukdomar og psykiske lidingar har blitt dei nye store folkesjukdomane.

Å leita gjev berre meining om det finst noko å finna

Omgrepet «kulturell motorikk» søkjer å føra saman att det dualismen og Skamtida fragmenterte.

Det isolerte eg’et er utan jording. Det er hjelpelaust, flyktig, fjerna frå makta og lett å leia. Det søkjer tryggleik i gjenskapinga. I den evige rundkøyringa og den andletslause flokken. Det spring etter sanningar andre har skapt og verdiar andre kontrollerer. Det leitar og leitar, men då det ikkje veit kva det leitar etter, vil det heller aldri finna.

Det kroppsforankra og mellomverande eg’et kjenneteiknast derimot ved å ha funne. Det er heime. Meininga, verdiane, elden og kvaliteten ligg i relasjonane, i alle dei usynlege banda, i den indre motivasjonen, i det nyskapande blikket mot den opne horisonten, i livsgleda.

«Eg kjende på meg at laut gjera noko», seier den personlege aktivisten som står opp for det ho trur på og brenn for. «Eg tener ikkje nødvendigvis så mykje pengar på det, men trivselen er høg fordi dette er meg. Fordi eg berre veit at det er dette eg skal halda på med», seier nyskaparen.

Dei referer båe til noko sterkt kroppsfølt og difor høgst reelt. Nyskaparen tek i bruk sterkt ladde ord som «ekte», «autentisk» og «kvalitet» for å understreka at den sanning ein no handlar i tråd med er «sannare» enn nokon av dei eksterne som flokken til ei kvar tid flokkar seg rundt (for å parafrasera Dr. Stockmann).

Forsking har «demystifisert» intuisjonen. Det er ikkje «magi» det handlar om men erfaring. Dei indre verdiar aktivisten og nyskaparen forankrar handlingane sine i, har heller ikkje magisk opphav. Kanskje handlar det også no om erfaring i brei forstand, frå vårt aktivt sansande tilvære som mellomverande og difor tett knytt til livet rundt oss. Med band som er både synkrone, diakrone og til og med anakrone.

Mennesket er eit kulturbyggjande vesen, men det tradisjonelle kulturomgrepet har i liten grad fanga opp den kunnskap og dei verdiar som byggjest i kroppen gjennom aktiv tilpassing til natur- og kulturlandskapet over tid. Denne forma for «kultur» er i liten grad delt, då den utgjer eit unikt og sterkt verdiladd forhold mellom eit enkeltmenneske og eit landskap.

På den andre sida av faggrensa har heller ikkje motorikkomgrepet fanga opp korleis den heilskaplege kroppen byggjer erfaringar og forventningar, kjenner seg att eller føler seg framand, og evnar både å kjenna på stress og å falla til ro.

Foto: Forfattaren

Transformativ endring skjer alltid gjennom engasjerte enkeltmenneske

I den ekstremt sektoriserte s(k)amtida finst det tre identifiserte utviklingsvegar. Dei er at (a) politikarane/byråkratane gjer det for oss, at (b) næringslivet gjer det fordi dei tener pengar på det og/eller at (c) ny teknologi «reddar» oss.

Desse tre er totalt dominerande i den offentlege debatten om korleis me eventuelt skal evna å takla dei enorme krisene me står overfor. Alle tre er tufta på at enkeltmennesket må betrakta det heile på avstand (og i staden konsentrera seg om å halda forbruket oppe).

Ingen av dei tre kjem til å lukkast med anna enn eventuelt mindre justeringar av det eksisterande dualistiske samfunnssystemet. For det er ikkje ved å halda «vanlege menneske borte at dei verkeleg viktige, transformative, endringane i verda skjer.

Me står i røynda overfor endå ein tragedie. Forbrukaren, rollemodellen i s(k)amtida, er han med fleire og fleire krav og rettar og færre og stadig færre plikter. Forbrukaren lærer seg å forventa at andre vil gjera det for han. Men no må forbrukaren bytast ut. Me må leva liva våre annleis. Me må alle bli samfunnsdeltakarar med ansvar. Det store retningsskiftet menneskja må gjennom no, er berre mogleg om kvar og ein av oss deltek aktivt.

Transformativ endring startar ved at modige (fordi risikoen for å bli møtt med kraftige sanksjonar frå dei til ei kvar tid rådande sanningsvaktarar er stor) nyskaparar, motiverte av «indre» verdiar, utfordrar etablerte sanningar og syner vegen til det nye og betre. Dei startar også ved at like modige aktivistar (dei kan sjølvsagt vera politikarar) står opp for det dei trur på og brenn for.

Etter kvart kjem fleire og fleire til. Gjer idear og tiltak til sine. Utviklar dei vidare i sin eigen lokale kontekst og syner lokal nytteverdi. Derifrå går det slag i slag.

Den regenerative revolusjonen som no spreier seg frå land til land over heile planeten, er eit godt døme på dette. Den skjer nedanfrå og opp og viser ei heilt ny retning for menneskja. Mat kan dyrkast, karbon lagrast og naturmangfald byggjast i ein og same operasjon. Buareal for menneskje kan utviklast utan skade på naturen. Tvert om kan naturen opp på taket, inn i fellesareal og private areal. Maten kan dyrkast og energien produserast på det same arealet.

Dette er ein antidualistisk og folkeleg revolusjon. Den veks fram gjennom stadig fleire heilt vanlege menneske sine eigne gode erfaringar. Alle kan delta. Alle kan medverka. Alle kan meistra.

Det er indre verdiar som endrar verda

«Nyskaping kan berre skjønast innanfrå», seier eg til mine ferske nyskapingsstudentar.  Nyskaping skjer først når enkeltmennesket blir medviten sin eigen fridom til å skapa og endra omverda i pakt med eigne verdiar.

Nettopp dette gjer fenomenet så vanskeleg å få tak på i ei s(k)amtid som er så ekstremt dominert av gjenskapingsverdiar og så ekstremt fokusert på sluttprodukt og materielle resultat (vektlegginga ligg på det skapte framfor det skapande).

«Eg måtte setja meg ned og tenkja gjennom kva eg eigentleg ville», er ein setning eg har møtt ofte i mine samtalar med nyskaparar. Startpunktet er gjerne ei eksistensiell identitetskrise. Livet ein lever er ikkje det livet ein ønskjer å leva. Verdiane ein lever ut i det daglege er ikkje eins eigne. «Eg hadde mista fullstendig kontakten med meg sjølv», fortalde «Eva», og mange med henne.

«Å setja seg ned» er i denne samanhengen å sansa grunnverdiar bortanfor dei meir flyktige som til ein kvar tid dominerer i ålmenta. Nyskapingsprosessen startar når desse vert lagt til grunn for vidare liv og arbeid. «Dette endra livet mitt på alle moglege måtar», haldt Eva fram.

Dette er å verdsetja, i Sara Tustra sin terminologi. Det er å sansa kva verdiar ein vil skal vera overordna i eige liv.

Den heilskaplege og mellomverande kroppen er sentralen. I s(k)amtida har den blitt pressa inn i eit livsmønster der den ikkje kjenner seg att. Symptoma er tomheit, stress, angst og avmaktskjensle. Men dei grunnleggjande verdiane ligg framleis lagra der ein stad. Dei kan endå hentast fram.

Når det skjer, blir verda skapt på nytt. Slik den skal vera. Nyskaping er ikkje avhengig av verken makt, våpen, pengar eller teknologi. Den veks fram innanfrå og nedanfrå og kan vera alle stader på same tid. Fordi alle menneske har potensiale i seg til å bli nyskaparar.

Derfor er det ingenting maktlakeiane fryktar meir. Nyskaparen har alltid vore forfølgd og hetsa. Her er me altså ved nok eit groteskt paradoks. Dei vil rett og slett ingen ende ta når arten mennesket skal skildrast: Dei menneske som kunne teke oss vidare, er dei som møter aller mest trakassering. No er det verre enn nokosinne, fordi plattformene for hets er så mange.

Men aldri har vel endringsbehova våre vore større. Aldri har me hatt så stort behov menneske som søkjer på tvers av etablerte sanningar og «kultur» etter nye utviklingsretningar. Kulturell fornying er tvingande naudsynt når det oppstår ubalanse mellom rådande kulturelle oppfatningar om det gode liv og det naturgjevne ressursgrunnlaget. Mennesket har alt gjort uboteleg skade på livet her på planeten, og det såkalla «grøne skiftet» synest å handla om å gjera endå meir skade på naturen for å bøta på dei skader ein alt har gjort. (Eksempel på s(k)amtidslogikk: å byggja ned fjellheimen med vindturbinar for å senda straumen ut i Nordsjøen for å halda fram med å ta opp olje og gass.)

Verkeleg endring skjer først når menneske får nye verdiar og mål å strekkja seg etter. Når dei tenkjer annleis, ønskjer annleis, og, viktigast, handlar annleis. Dette poenget er sterkt underkommunisert. («Utviklingsarbeid» i offentleg regi er nesten alltid gjenskaping. Det handlar om å stadfesta vedtekne planar. Det er gjenskapingsprosjekta som får pengar frå det offentlege, ikkje nyskapingsprosjekta.)

Med å løfta fram nyskaparen og det nyskapande vonar eg å syna at mennesket slett ikkje treng å vera ein forstokka gjenskapar. Me er i utgangspunktet ekstremt kreative, og denne kreativiteten kan nyttast til å skapa det nye og betre. Grøntida. Tida når mennesket byggjer verdiar og gode fellesskap utan å øydeleggja naturen rundt seg.

Foto: Shutterstock

Kroppen kan syna oss vegen heim

Kroppen lærer. Lærer seg å forventa og å kjenna att. Den venner seg til. Å «lytta til kroppen» handlar ikkje berre om å unngå overarbeid og stress, det handlar også om å kunna kjenna att lukke.

Det var den eg kjende på der på tømmerstokken for så mange år tilbake. Og det er den eg framleis ofte kjenner på når eg set meg ned på ein stubbe i Tohundremeterskogen i Løynli eller på ein stein ved ein evig tidevasstraum ein eller annan stad i Øyriket. Her kan eg sitja lenge i fullstendig ro og kjenna på eit samvære, eit meiningstungt og gjevande samvære som går på tvers av både tid og artsgrenser. Kropp og omgivnader smeltar saman. Avstanden er ikkje lenger. Kontinuitet har teke over.

Tankane og innfalla som då kjem sigande er ikkje «reine». «Reine tankar» finst ikkje, slik det innestengde «eg’et» heller ikkje gjer det. Ein startar aldri med «blanke ark». Ein er alltid forankra. Nye hugskot og aspirasjonar veks fram i dialog og samskaping mellom kunnskap, erfaringar, verdiar, interesser og mangfaldige naturomgivnader. Men så potensielt frigjerande er likevel våre kreative evner, at ein der og då kan oppleva at stengsler forvitrar. Etablerte sanningar blir avslørte som dei sosiale og kulturelle konstruksjonar dei i røynda er.

Nyskapingsrommet, det ein no er i, er stort og ope. Tankane når høgare og lengre. Dei søkjer mot det enorme moglege, mot alt det som ligg langt bortanfor dei smale og einvegskøyrde vegane den etablerte makta har peika ut for oss.

Store spørsmål kjem ofte sigande når eg sit slik: Kva er det verdfulle? Kva er det verdt å trakta etter? Svara kjem og på eit vis av seg sjølv. Dei handlar om å venda heim. Erstatta meiningsløyse med meining. Bli eitt med Gaia.

På eit vis synest det uhyre langt til Grøntida. På eit anna vis synest den uhyre nær. Fordi me alle har det me treng for å finna Vegen dit.

[1] Ja, eg vedgår villig at Skamtida minner veldig om tida me lever i no.