Av prof. Dag Jørund Lønning
Det var som scenar frå ein zombiefilm: Svermar av meir eller mindre ansiktslause kroppar i vedvarande rørsle. Med eitt mål; å dyrka «normaliteten». Shopping. Forbruk. Konsum. Ikkje gå glipp av sal og tilbod.
Me hugsar alle dei ikoniske bilda frå våren 2020.
Tilbake til det “normale”. Også når det gjeld luftureining i Beijing. Foto: Shutterstock
Erobrararten mennesket hadde stengt seg sjølv inne. Gått i indre eksil i redsle for den minste organismen i naturen; viruset. Det tok ikkje lang tid før dei erobra, det ikkje-menneskelege livet, byrja å utnytta denne tilbaketrekkinga. På areal som hadde vore effektivt okkuperte i årtider, men som no låg fredelege og opne, vågde dei seg fram den eine etter den andre. Fisk, fuglar, amfibiar, insekt, pattedyr.
Det tilskitna vart reingjort. Gater, parkar, skogar, lagunar. Lufta over Beijing var reinare enn nokon kunne minnast. Det gjekk an å pusta fritt att. For første gong på tiår var også botnen synleg i Venezia sine ekstremt turistoverbrukte kanalar.
For ei stakka stund var fokuset vårt rett og slett på anna enn oss sjølve og våre eigne behov. For ei stakka stund levde håpet. For ei stakka stund var fokuset på anna enn prangande forbruk.
Men denne unntakstilstanden varte ikkje lenge. Kravet om «tilbakevending til normalen» høyrtest sterkare og sterkare utover våren.
Fullt forståeleg då smitten gjekk ned, sjølvsagt, med debatten me ikkje tok, var kva denne «normaliteten» eigentleg skulle vera. Det me vende tilbake til, var det aller mest «normale», og aller mest naturøydande, med normaliteten frå før pandemien. Altså konsumet. Forbruket skulle beskyttast og haldast oppe. Her heime. Og der ute. Den reine lufta over Beijing, viste seg diverre å vera eit forbigåande fenomen.
Når me no er på full veg inn i smittebølgje to, er dette framleis bodskap nummer ein. Maktrøystene (og det informasjonsmonopolet som alltid oppstår i krigsliknande situasjonar), talar til oss: Hald fram kjøpefesten (men ta på dykk maske)!
Som scenar frå ein zombiefilm
Førre laurdag var eg og kona på eit større kjøpesenter i jærregionen, ein såkalla «outlet». Dette var vår første vitjing der i pandemien. Det vart på mange vis ei sjokkerande oppleving. Parkeringsplassen var smekk full. Inne var det endå fullare. Det var køar over alt. Folk stod rett og slett tett i tett. Halvparten med masker, halvparten utan. Det var ingen oppmodingar om avstand, ingen krav til max-tal på kundar inne i kvar butikk.
Til gjengjeld var det ein av butikkane som delte ut masker til dei som ville inn. Der inne hadde dei tydelegvis ekstra gode tilbod, for det var så fullt der at det knappast var råd å fota seg.
Artikkelforfattaren
Det var noko «groteskt» over dette skuet. Det som utspelte seg framfor augo på ein kjendest «feil», rett og slett. Og ikkje berre i eit smittevernperspektiv. Den franske filosofen Emmanuel Levinas og den danske filosofen Knud Løgstrup, utvikla i si tid den såkalla «nærleiksetikken». Moral, heiter det her, strøymer ut frå den andre sitt ansikt. Ansiktet uttrykkjer det som gjer oss menneskelege. Det kommuniserer empati, kjensler og identitet. To ansikt som møtest og blir moralsk utfordra av kvarandre, er sjølve grunnlimet i menneskelege fellesskap.
Eit tildekka ansikt, derimot, er verken fellesskapsbyggjande eller tovegs-kommuniserande. Det uttrykkjer først og fremst isolasjon og utanforskap. Du ser verda frå bak maska, burka’en eller finlandshetta, men verda ser ikkje deg. Og du ønskjer heller ikkje at den skal sjå deg. Maska gøymer deg frå verda.
I alle kjende bruksmåtar er maska meint å skulla vera eit unntaksverktøy. Slik er det også i pandemien faktisk. Den skal vera noko ein tyr til når ein absolutt må. Eit tilleggstiltak. Den verken er eller skal vera eit alternativ til det å halda avstand.
Men det var definitivt ikkje «unntak» som blei kommunisert på outlet’en denne laurdagen. Heller «business as usual». Avstand var ikkje-eksisterande. Inne i denne spesielt populære butikken var det tett i tett med gøymde ansikt. Det var som scenar frå ein zombiefilm: Svermar av meir eller mindre ansiktslause kroppar i vedvarande rørsle. Med eitt mål; å dyrka «normaliteten». Shopping. Forbruk. Konsum. Ikkje gå glipp av sal og tilbod.
Me evakuerte uhyre kjapt frå dette senteret. Utanfor hadde forbrukaren, aktøren med rettar og ikkje plikter, slengd frå seg maska (eit etter kvart kjent fenomen internasjonalt). På gangstiar, på plen og på parkeringsplass. No var det opp til ryddarane å plukka dei opp (og potensielt bli utsette for dei eventuelle uhumskheiter som hadde samla seg på innsida..).
Det var uråd å ikkje bli nedstemt. Smittevernmessig må dette uavgrensa innsleppet ha vore hinsides ein kvar definisjon av «trygt». Først og fremst var opplevinga likevel eit absurd bilde på den absurde tid me lever i. På det verdisyn me til sjuande og sist byggjer fellesskapet vårt rundt i 2020:
Ja, me godtek å ikkje møta våre kjære, me godtek å møtast maks fem personar i dei private heimane våre, med godtek å gå lange omvegar utanom kvarandre på turstien, me godtek fjernmøte, fjernundervisning, heimekontor, og alle moglege avgrensingar på både fritidsaktivitetar og uteliv. Men ein stad går tydelegvis grensa. For å parafrasera Freddie Mercury; The shopping must go on! Same kva.
Og dei som styrer støttar opp: Alle innandørs møtestader er no, i november 2020, pålagt ekstreme avgrensingar på kor mange som kan sleppa inn. Bortsett frå «kjøpesenteret». Her er det framleis fritt fram..
«Normaliteten» er i røynda langt farlegare enn pandemien
Det er både djupt tragisk og uhyre paradoksalt at det økonomiske handlingssystemet me her har freda, er det same som skapte dei mange krisene me no står midt i. Både på kort og lang sikt er masseforbruket svært mykje farlegare både for oss menneske og andre levande på denne planeten enn det SARS CoV2 er.
Nesten dagleg, også gjennom pandemien, kjem nye rapportar som fortel om akselererande klimaendringar, om galopperande naturmangfaldstap, om aukande antibiotikaresistens, om sure, plastfylte hav, om forgifta elvar og innsjøar, om etablerte og nye virus-, bakterie- og soppsjukdomar som trugar både matproduksjon og folkehelse.
Det er fire, tydelege og samanfallande årsaker til desse krisene: (1) Vårt dominerande syn på natur som «ressursar» for menneskelege behov, (2) det ekstremt naturkonsumerande, monokulturelle industrilandbruket sitt vedvarande hegemoni i store delar av verda, (3) det postmoderne forbrukarsamfunnet sitt vedvarande grep om sinna våre, og (4) vår lette tilgang på billeg, fossil energi som kan halda naturforbruk og forbrukarfest i gang.
Desse fire punkta utgjer hjørnesteinar i dei liv brorparten av oss i det rike nord lever i dag. Det er dette me i røynda kallar «det normale». Det er dette systemet forbruket vårt byggjer opp under. Det er innanfor desse rammene det er forventa at me skal bruka våre skapande krefter og byggja meiningsfulle liv.
Dette siste er ikkje berre vanskeleg, for mange framstår det som heilt uråd. Millionar kjenner seg ufullstendige som menneske, kjenner på å aldri strekka til i forhold til dei menneskeideal forbrukarsamfunnet skaper. Stress, angst og depresjon har blitt vår tids folkesjukdomar. Desse spreier seg langt fortare enn pandemien, og det i alle aldersgrupper. Vidare hevdar den britiske antropologen David Graeber, med basis i eiga forsking, at nesten 50% av befolkninga i den vestlege verda har jobbar dei sjølve oppfattar som meiningslause. Såkalla «bullshit-jobs».
Av kriser veks endringa fram
Svært deprimerande, ja visst. Med å dyrka denne forteljinga om at «alt skal venda tilbake til det normale», lagar me ikkje berre solid ris både til eigen bak og til baken til som kjem etter oss, me går også glipp av enorme moglegheiter. For kriser har sin eigen dynamikk. Folk er meir opne i slike periodar, meir villige til å sjå at endring både er nødvendig og mogleg. Veldig mange menneske har vist sterk vilje og evne til omstilling under pandemien. Kva om me kunne kanalisera denne omstillingsviljen i den grøne framtida si teneste?
Om me tenkjer oss om, har me alle lært og erfart mykje desse siste månadene, lærdom som kan hjelpa oss på endringsvegen. Her er nokre aktuelle punkt:
Foto: Shutterstock
Dette er berre nokre få av dei mange sidene med liva me har lært oss å leva som no blir utfordra. Det er både godt og sunt å møta seg sjølv i døra av og til. Å utfordra sine eigne haldningar og meiningar. Innanfor nyskapingsfaget arbeider me mykje med å avsløra såkalla «etablerte sanningar» for det dei er; menneskeskapte kulturelle konstruksjonar som kan endrast. Når me riv maska bort, ser me at dette slett ikkje er naturlover, og at ingenting er hogd i stein. Nei, «utviklinga» må slett ikkje gå sin gang..
Me gjer ikkje denne øvinga fordi alle etablerte sanningar nødvendigvis er av det vonde, men fordi det å bli meir medviten vala ein gjer alltid er av det gode. Det er nøkkelen til endring. Ikkje minst i den kritiske tida me lever i no. Nyskaping og produktutvikling er langt frå det same. Eit nytt produkt berre stadfester eit etablert system. Nyskaping er derimot å utvida rammene for menneskeleg handling, å skapa nye verdiar og mål.
Me har eit stort behov for at langt fleire trør ut av den ansiktslause forbrukarflokken og blir nyskaparar. Og for at det skal koma noko godt ut av denne pandemien, treng me også ei annleis, felles forteljing. Eg foreslår følgjande:
Nei, me skal ikkje tilbake til det normale, me skal fram mot noko nytt og betre!